Piratehistorier fra Costa Rica

Tall historier om høye skip som frakter uvurderlige skatter har blitt gjentatt gjennom historien og har inspirert mange skattejegere til å risikere liv og lemmer på jakt etter tapt gull, sølv og religiøse symboler prydet med juveler. Costa Rica er rik på pirathistorie med noen av de mest kjente piratene som hevder å ha begravd enorme skatter på sine strender. Når man ser på et kart, er det lett å se at Costa Rica er et sannsynlig sted for disse marauderne å skjule sine bytter. Miles med røff kystlinje, offshore øyer og beskyttede bukter gir perfekte skjulesteder. Isla del Coco eller Coco Island er så langt det mest kjente stedet i Costa Ricas pirathistorie. Den lille øya som Jacque Cousteau kalte "den vakreste øya i verden" og også var på kortlisten for å bli en av de "Nye Syv Underverk i Verden" kan skjule mer enn bare naturlig skjønnhet innenfor sitt røffe landskap.

En av de mest kjente tapte skattene er "Skatten fra Lima" Liksom de fleste skattejakter i Sentral-Amerika begynner denne historien med et europisk land, i dette tilfellet Spania, som prøver å holde på koloniene sine i den nye verden og rikdommen de fikk fra dem. I 1820 var Lima, Peru under spansk styre, men de søramerikanske uavhengighetskrigerne truet med å ta over byen, og opprør var i luften. Viceroyen av Lima bestemte at for å beskytte rikdommen til Lima måtte han eksportere den til en spansk festning i Mexico. Han engasjerte William Thompson, kaptein på Mary Dear, for å utføre denne oppgaven. De lastet juveler, gull, sølv, tungt utsmykkede lysestaker, og to livsstørrelse gullstatuer av jomfru Maria som holder baby Jesus ombord på skipet. Viceroyens mest lojale vakter ble også sendt for å passe på den store rikdommen på reisen til Mexico. Mary Dear forlot havnen uten hendelser, og alt syntes å være bra inntil fristelsen tok overhånd på Thompson og mannskapet hans. En natt drepte de de spanske vaktene og endret kurs til Cocos Island (Isla del Coco) som ligger 340 miles utenfor Stillehavskysten av Costa Rica.

En annen pirat var på vandring i farvannene rundt Isla del Coco samtidig. Den beryktede Benito "Bloody Sword" Bonito hadde forlatt de varme farvannene i Karibia for å unnslippe forfølgelse fra andre pirater og krigsskip fra Storbritannia og Spania. Han var kjent for å ha enorme rikdommer begravd i Vestindia fra tidligere utnyttelser, så for å unngå fangst rundet han Kapp Horn i briggen sin "Ralampago" eller "Lyn" og satte kurs mot Stillehavet utenfor kysten av Sentral-Amerika. Mens de seilte nordover langs vestkysten av Sør-Amerika, fikk de øye på en spansk galeon lastet med rikdom fra den nye verden. De gikk lett ombord og lastet all skatten på Ralampago. Den nyervervede lasten var for tung til å tillate trygg og rask navigasjon, så mannskapet satte seil mot Cocos Island for å gjemme sin nye skatt før de forfulgte mer bytte på de høye havene. Ved ankomsten til Isla del Coco, bestemte de seg for at det var et perfekt baser for sine nye territorier i Stillehavet. Det var bukter som kunne skjule skipene deres, gode defensive posisjoner de kunne bruke for å beskytte seg selv, rikelig med ferskvann og ville griser å spise. Når skatten var losset, satte de seil igjen på jakt etter plyndring. De kom over en fiskebåt og ble kjent med at den revolusjonære krigen som herjet Sør-Amerika hadde spredt seg til Mexico. De la en genial plan for å sende sine mest betrodde besetningsmedlemmer inn i den spanske havnebyen Acapulco for å lære mer om krigen og få kunnskap om hvordan spanjolene hadde tenkt å beskytte rikdommene sine. Benitos mannskap blandet seg med de spanske mannskapene og fikk vite at rikdommen til Mexicos regjering og eliteborgere skulle lastes ombord på to skip rettet mot Spania. Benito Bonito lå i skjul utenfor havnen i Acapulco og faktisk, 6 uker senere fikk han øye på dem. Han kom straks ved siden av det første fartøyet og uten forvarsel avfyrte kanoner mot skroget, og drepte nesten halvparten av mannskapet. Benito beordret en del av mannskapet sitt til å gå ombord og ta kontroll. Så satte han siktene på det andre skipet som hadde snudd seg rundt og prøvde å unnslippe fangst ved å seile tilbake til Acapulco. Vinden var ikke med det unnvikende skipet, og Benito fanget raskt det og drepte alle om bord. Når skatten var sikkert ombord på Ralampago, vendte han mot sin nye base i Stillehavet, Isla del Coco. Det sies at Benito begravde 300 000 lbs med sølv, 733 gullbarrer, hver 4x3 tommer og 2 tommer tykke, 273 sverd med gullhåndtak og enorme mengder andre verdifulle smykker.

Benito var ganske godt etablert på Cocos Island da kaptein William Thompson og mannskapet på Mary Dear ankom i 1821. De to mannskapene og deres kapteiner bestemte at, ved å slå seg sammen, ville de kunne plyndre flere båter, og snart seilte de sammen. Denne ordningen var kortvarig da de kom i kamp med fregatten Espiegle. Da slaget ble tapt, tok Benito sitt liv ved å skyte seg selv i hodet. Resten av mannskapet ble tatt til Jamaica, hvor alle bortsett fra Thompson og hans første styrmann ble henrettet for piratvirksomhet. De to overlevende fortalte om rikdommen begravd på Cocos Island og lovet å vise sine fangevoktere hvor det var skjult. Ved tilbakekomsten til Cocos Island, rømte de to fangene inn i jungelen. Spanjolene voktet øya og søkte etter de to piratene i måneder, men så dem aldri igjen. Noen måneder senere ankom et britisk hvalfangstskip øya på jakt etter ferskvann. Thompson klarte å overtale kapteinen til å ta dem med til den kostarikanske havnebyen Puntarenas. De to mennene ble syke og døde kort tid etter, men ikke før Thompson ble venn med John Keating og ga ham et kart som viste hvor skattene på Cocos Island var skjult.

John Keating fant noen investorer og ansatte kaptein Boag og hans skip Edgecomb for å ta ham til Cocos Island for å gjenoppta jakten på skatten. Historien blir uklar her, men legenden sier at kun Keating og Boag gikk i land og fant den enorme skatten. De prøvde å svindle investorene og mannskapet til Edgecomb ved å si at de ikke fant noe, men mannskapet fant gull på dem og krevde at de viste dem skatten. Igjen vandret en letegruppe inn på øya, og igjen klarte de som visste hvor skatten var skjult å rømme inn i jungelen, og etterlot resten av gruppen i målrettet søk. Edgecomb forlot farvannene ved Isla del Coco, noe som etterlot Keating og Boag strandet i flere måneder inntil et annet skip ankom rett utenfor kysten. Keating var den eneste som fortsatt var i live på dette tidspunktet, og han klarte å overtale skipets kaptein til å ta ham av øya.

Det faktum at Keating returnerte til St. Johns Newfoundland med nok penger til å starte en virksomhet og leve i luksus inntil han døde bekrefter legenden om den tapte skatten og har inspirert jegere til å lete på Cocos Island siden den gang. Den mest kjente og langvarige av disse skattejegerne - og hvis forskning ble mest brukt til denne artikkelen - var en tysker ved navn August Gissler. Bevæpnet med beretninger og kart fra John Keating, tilbrakte han nesten 20 år (fra 1897 til 1908) med å søke etter skattene som så mange pirater angivelig begravde på Isla del Coco (Cocos Island). Selv om han fant 6 gullmynter, fant han aldri gull, sølv og juveler som i dag ville vært verdt over 160 000 000 dollar. En liste over kjente personer som har prøvd lykken på Cocos Island inkluderer president Franklin Roosevelt, Sir Malcolm Campbell, og Errol Flynn. I august 2012 en annen ekspedisjon bevæpnet med den nyeste teknologien startet sin reise mot Cocos Island, vi ser frem til å høre historiene deres og håper at mysteriet om Den tapte skatten på Cocos Island endelig blir løst.